DEL 2

Fikk du med deg del 1?

Dokumentasjon av live performance:

"Trollet som inte kunde sova"
Tommy Olsson
UKS, Oslo, 25.08.00
Les Jan Ove Steihaugs interju med Tommy Olsson:"Performance over grensen".

"Klonat Föreställning"
Ilona Huss Wallin
Hordaland Kunstsenter, Bergen, 31.08.00.

"The Big Gate is Open"
Leif Gaute Staurland
Kunst.no, Oslo, 07.09.00

"The Extra Live Show"
Motherboard
14.09.00

Etter 70-tallet kom et kraftig behov for løssluppen energi i det norske kulturlivet. Reaksjonen på det politisk strømlinjeformede 70-tallet, kombinert med en voksende punk-attityde, skapte et voldsomt energiutbrudd. I ettertiden oppleves kunstlivet på begynnelsen av 80-tallet som en boblende gryte. Mye av aktiviteten i kunstlivet var sentrert rundt utforskning av kunstner-jeget og ikke nødvendigvis rettet mot publikum. Performancer kunne være deler av større arrangementer, som konserter eller fester. Ikke ment å vare utover det som fant sted der og da. Men forestillinger kunne også forekomme integrert i maleri, film eller video.

Fokus på det fysiske, kropp og seksualitet manifesterte seg i abstrakt, ekspressivt maleri, men også i performance. Enestående eksempler er Wencke Mühleisens voldsomme og svært kroppslige performancer rundt 1980. Hennes ekspressive prosjekt står i kontrast til andre performancer med litterære og teoretiske referanser i fokus. Tidlig ute med komplekse og meningsfylte performancer var Inghild Karlsen. Hun underviste også ved Statens Kunstakademi i Oslo i 1982-83, hvor den såkalte "Anneksklassen" selv hadde initiert et undervisningsopplegg hvor performance var inkludert . Den islandske performancekunstneren Magnus Poulsson var lærer ved SKA i flere år og bidro direkte til at en ny generasjon norske kunstnere, med et videre syn på kunstnerisk praksis ble utdannet . Blant disse var Sissel Tolaas, Bente Stokke, Anne Kathrine Dolven, Nils Olav Bøe og Kjetil Skøien.

Inghild Karlsen/Kai Johnsen, Chateu Mobile, Mesnaelva, Lillehammer, 1986.

Kjetil Skøyen, Dojoji

Skøien har i ettertiden vært den som mest har utviklet sin performancepraksis i området mellom teater, dans og billedkunst. Sammen med Hilmar Fredriksen og Kurt Johannessen har Kjetil Skøien stått for en fremtredende performancegenre hvor følelser, mystikk og "poetisk vitenskap"(jfr. Kurt Johannessen, Paletten, vår 2000) har vært vesentlig. Formale problemstillinger påvirket av internasjonale impulser ser ut til å opptatt disse tre kunstnerne som likevel må sies å ha nokså ulike uttrykk.

Kurt Johannesen, Performance, Galleri RAM, Oslo. Foto: Arild Eriksen.

	"Frå år fire før" med Kurt Johannessen, gjenfortalt av Christel Sverre, billedkunstner og produsent: "Det var i 1983, tror jeg, i storsalen i Bergen Kunstforening. Det var første gangen jeg så en performance med Kurt Johannessen. Han var fortsatt student på kunstakademiet og gjorde en performance sammen med en kvinne, jeg tror det var kjæresten hans. På gulvet hadde de lagt ut en stor, kvadratisk plastpresenning, kanskje 6 x 6 meter. Malingsspann med med maling i primærfarger sto klare, de helte malingen ut og rulla rundt i den, på alle mulige måter. Det var ikke som når Yves Klein brukte damer til å male med, Kurt og dama var begge aktive og malingen ble fort blanda og mørk. Folk satt på stoler rundt, men mange måtte stå, jeg gikk før de var ferdige..."

Musikk har både kanaliserte heftig energi og skapte et frirom ved siden av den objektorienterte, mer kommersielle kunsten. Reaksjonene har også vært rettet mot den altoverskyggende dekorative tradisjonen i norsk kunst. Én slem gutt har vært polskfødte Andrej Nebb med sine myteomspundne konsertopptredner med bandet Holy Toy, hvor bant annet slakteavfall og annet industrielt materiale spilte en viktig rolle. Også ved Kunstakademiet i Trondheim oppsto markante performanceprosjekter på begynnelsen av 80-tallet. Besøk av en gruppe islandske kunstnere i 1983 utløste et lite ras av performanceaktivitet. Tremulators var en performancegruppe og et band som oppsto ved KIT, medvirkende var blant andre Siri Austeen, Trond Kittelsen og Anders Elsås. På samme tid ble også Camilla Wærenskjold og Lars Paalgard utdannet ved KIT. Besøk av kunstnere som John Cage, Laurie Andersson, Stuart Brisley, Al Hansson, Jeff Hendricks, Henning Christensen og Joseph Beuys virket stimulerende for aktivitetene i Norge. Henie Onstad Kunstsenter spilte utover 80-tallet en viktig rolle som portal for internasjonale impulser til norsk kunstliv. Dessuten virket studio, lyd- og videoverksted som muliggjøring og som samlingspunkt for både billedkunst-, musikk-, litteratur- og teatermiljøet.

I Bergen har Seksjon for teatervitenskap ved Universitetet vært viktig for stiftelsen av gruppene Baktruppen og Verdensteatret. Begge er samarbeidsprosjekter som arbeider tverrfaglig mellom billedkunst og teater, med tangenter både til musikk og litteratur. Tidligere nevnte Kjetil Skøien med sitt prosjekt Passage Nord har også markert seg innenfor samme feltet, om enn med en større grad av teatralitet i sine forestillinger. Flere dans-prosjekter, som Ellen Johannesen, Ina Christel Johansen og Ingun Bjørnsgaard Prosjekt har vist danseforestillinger med klare billedkunstreferanser. Beslektet med teater og dans er også iscenesettelser for foto og video. Tendensen til bruk av iscenesettelser og kunstnerne selv som aktører foran kamera tidlig på 90-tallet må sies å henge sammen med et nytt fokus på kunstner-jeget og et behov for eksponering av roller.

	"Pervo Provo" gjenfortalt av Kristine Dybwad , tekstilkunstner: "Fra 86 forgikk det en del punk-relaterte performancer på Røros, i Smeltehytta, i Ørkenen og på Fellessætra. Dette var samarbeid mellom Helge Sten, Erik Snedsbøl, Vegard Moen, Anders Wittusen og Wiggo Sunde. Noen av disse performancene gikk så voldsomt for seg at det ble satt opp hønsenetting mellom publikum og aktørene, som hogget opp diverse reksvisitter så bitene føyk. Dette var en opptakt til turnéen "Pervo Provo" som Erik Snedsbøl og Helge Sten gjenomførte i 1990, til Uffa i Trondheim, Blitz i Oslo og USF, Georgernes verft i Bergen, hvor jeg var. I denne performancen tok de for seg tabubelagte områder, også for dem selv, som dyremishandling, incest, voldtekt og nazisme. De opptrådde som aktive forbrytere, var onde og raste rundt på scenen med lange neser iført svarte trikoter, mens de sang "Ja vi elsker" og viftet med norske flagg med swastikaer på den ene siden, og gjorde nazi -hilsen til publikum. En baby i en vugge ble mishandlet. I den andre fasen satt de med store hoder med lange nebb. De onde slo dukkene med overdimensjonerte hender og det så ut som dukkene ble voldtatt. Alt skjedde i skummel atmosfære med sterk lyd i grønt og rødt lys. Det tok cirka tre kvarter. Erik Snedsbøl hadde laget rekvisittene , blant annet den stor kua som de parterte med sag. Helge Sten lagde musikken som delvis bestod av analoge lydbånd spilt baklengs."

Høstutstillingen har også vært aktuell som performancescene, på tross av sin ellers så konservative salong-form. Liv Reidun Brakstad, Rita Marhaug, Take One og Kunstcatering har vært antatt med performancer de senere år. Utover 90-tallet var arrangementer som Mellom rommene i Bergen, Action i Trondheim, PiG i Oslo, One Night Stand, Oslo Band Stand, Zoom og British Links vært arenaer for performance. Dessuten har steder som G.U.N., Zoolunge, G9, Yazzyd, UKS og kunstakademiene vært steder hvor performance sporadisk har vært vist. "Kunst i live" på Museet for samtidskunst i november 1999 fylte museet og satt visstnok publikumsrekord. Arrangementet forsøkte å fange noe av performanceaktiviteten i norsk billedkunst , dans og teater, og viste noe av kommunikasjonspotensialet som ligger i den. På Lillehammer har Kunst i natur-prosjektet invitert til aktivitet som også har ført til rene performancer, for eksempel Tor Arne Samuelsens "Overgang" i 1997. Kunst i forhold til natur ser ut til å være gjennomgangstema for svært mye av norsk performance. Sammen med fokus på maskulinitet, kjønnsoverskridelser og homoseksualitet ser temaet ut til danne en linje som er basert i kunstnerisk aktivitet som middel til transcendens. Ett tydelig eksempel er John Øivind Eggesbøs mann og ål-prosjekt.

Talleiv Taro Manum, Fra åpningen av utstillingen "Fisketur" på Hordaland Kunstnersenter, Bergen, 1999.

	"Sky Safari" av Ina Eriksen gjenfortalt av Egil Martin Kurdøl, kunstner og initiativtager til Kunst i natur: "Sky Safari var en koreografert dans for fly. Det skjedde på et annonsert klokkeslett på St.Hans-aften 2000 i Vingnesvika i nordenden av Mjøsa. Et stort musikkanlegg i en bil var rigget opp med musikk av og med Palace of Pleasure. Så kommer plutselig flyet i lav høyde inn over vannet, det flyr rett mot publikum, brått går det rett opp i lufta, og ned igjen som en spiral, deretter fortsatte det med koreograferte øvelser som stemte med musikken. Det var mulig å gjenkjenne dansetrinn. For publikum var det flyet som var i fokus og måten det utnyttet rommet mellom åsene og vannet på. Rommet ved Mjøsa ble som en scene og flyet ble danseren. Så forsvant det."

Børre Sæthre, Suite 102, Galleri G.I., SAS hotellet, Oslo, 1996.

	Billedkunstneren og initiativtager til Galleri G.I. Lotte Konow Lund forteller: "På akademiet i Oslo var det på første halvdel av nittitallet litt tabubelagt å jobbe med performance. Det var ikke helt forenlig med den nye intellektualismen som var et resultat av omleggingen av teoriundervisningen ved akademiet. Allikevel var det spredte forsøk av blant andre Elisabeth Mathisen, som gjorde eksperimenter med performance for video. Vincent Lunges Institutt gjorde forskjellige aksjoner i og utenfor akademiet, med underavdelinger i blant annet Stavanger, hvor jeg, Jan Høvo og en til arrangerer "Virkelig nakenhet eller naken virkelighet?". Vi var inspirert av en bok av Madonna og sto nakne langs landeveien i høyhælte sko og haiket. Jone Paal Skjensvold/Jone Vold gjorde også egne performancer utenom Vincent Lunges Institutt. St.Olavs Fond ble gjenåpnet på SKA og det ble arrangert politiske aksjoner og fester i forbindelse med opprettelsen av den figurative avdelingen på skolen og akademi-reformen som Gudmund Hernes var arkitekt for. St. Olavs Fond bakte boller og la lapper under med påskriften :"Selv på fine dager finnes det kjipe autoriteter". Bollene ble servert på mandagsmøtet og samtidig spilte de introduksjonen til Cornelis Wresvijks sang om Oslo; na, na, na, na, naa, naaa, na, na."

Aktivisme, institusjonskritikk, og utprøvinger av kontekster / strekking av begrep kan stå som stikkord for mye av den sosialt orienterte og kontekstbevisste kunsten på 90-tallet. En ny politisk bevissthet har også vokst frem, og mye av det som kan karakteriseres som performance kan også karakteriseres som sosiale interaksjoner.

På den annen side har også interessen for populærkultur og popmusikk blitt fornyet. På Kunstakademiet i Trondheim har det vært blitt produsert performancer med lyd og musikk av blant andre Yngvild Færøy, Søssa Jørgensen, Kim Hiorthøy, Vegar Moen, Helge Sten, Matt Burt og The Four.

The Four

Performance har ved institusjonene vært sett på som for ressurskrevende og vanskelige å vise, motviljen har nok også ligget i performancens hybride posisjon og dermed "urene" ståsted. Dette har ikke passet så godt inn i et mer alminnelig musealt kunstkonsept. Performance har jo heller ikke det samme kommersielle potensialet som fysiske kunstobjekter som for eksempel foto og maleri innehar. Nettopp derfor er performance interessant, både i form av kommunikasjonspotensiale og konvensjonsreaksjon.

Geir Tore Holm (f.1966) er billedkunstner og skribent. Han har gjort soloperformancer, f.eks. The Burger King (1995) og Are you still my friend? (1999) og i Geir Tore Holm Christmas Show og Geir Tore Holm Band