 |
|
|
 |
|
|
|
|
|
DEL 1
I denne presentasjonen skal vi forsøke å kretse inn det som kan defineres som performance innenfor norsk billedkunst. Her i Del 1 ser vi litt på begrep og tar et tilbakeblikk til 1960-tallet.
I del 2 fortsetter vi en historisk linje frem til i dag og går dypere inn i fenomenet. 25. august kommer den første av fire live-overførte performancer i "Norsk performance" på Kunstnett Norge.
|
|
Fra åpningsutstilling på Henie Onstad Kunstsenter, 1968.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Performance er et relativt nytt begrep innenfor billedkunst i Norge. Ordet er engelsk og kan oversettes med: utførelse, oppfyllelse, prestasjon, verk, arbeid, forestilling, nummer, del av forestilling, funksjonering. Vi snakker her om billed-kunstverk som har utstrekning i tid, i rom og i tillegg utføres av billedkunstner/personer på stedet, etter kunstnerens idé.
Andre begrep som betegner eller er i slekt med performance: Live art, aksjon og happening. Live art er ikke en egen kunstform, men et begrep som brukes i en bredere forståelse og kan omfatte alt fra teater til installasjoner. Aksjon er et uttrykk med tysk opprinnelse, som innebærer mer politisk rettede handlinger i billedkunst-sammenheng. Happening oppstod i USA på 1950-tallet i miljøet rundt Black Hill College. Man eksperimenterte med å sette sammen ulike kunsttrykk i rom og handlingene ble vist i nå-tid(real-time).
Aksjoner, happeninger og performance har gjerne vært en del av utrykket til marginaliserte grupper. Gjennom disse formene kunne man gjøre opprør mot det bestående. Utvikling skjer f.eks. gjennom Fluxus, den polske surrealistiske tradisjonen og den tyske ekspresjonismens etterfølgere.
Men begrepet performance brukes ikke bare innenfor billedkunst, det kan like gjerne benyttes i andre kunstformer som teater, musikk, litteratur, film og dans. I dette ligger et av denne praksisens hovedtrekk, nemlig at f.eks. billedkunstneren drar veksler på andre kunstuttrykk, ved at virkemidler som tradisjonelt ikke har vært forbundet med billedkunst blir brukt. Inspirasjon fra samarbeidsprosjekter over faggrensene har bidratt til å utvikle alle de impliserte kunstformene. Performance er en hybrid form, som parasitterer på andre kunstformer, men som også tilfører dem noe nytt.
Selv om norske kunstnere studerte og oppholdt seg i utlandet, spesielt i Tyskland og Frankrike på begynnelsen av 1900-tallet ble det ikke i noen større grad brakt inspirasjon fra futurismen, dadaismen eller surrealismen, og deres tilhørende live-aspekter hjem til Norge.
Da dadaisten Kurt Schwitters måtte flykte fra Nazi-Tyskland til Norge, livnærte han seg som landskapsmaler og ellers hørte man ikke stort fra ham. Det norske kunstlivet bar preg av provinsialisme, og det kunne være farlig å lage storm i et vannglass.
Utviklingen og eksperimenteringen innenfor f.eks. fri-jazzen på midten av 60-tallet har vært viktig for nytenkning også innen billedkunsten. Fri-jazzen drøftet de bestående visuelle strategiene ved fremføring av musikk, foruten musikken i seg selv.
Personligheter med hybride musikkerfaringer som koreaneren Nam June Paik var i Oslo på midten av 60-tallet, Paik kastet erter på publikum og stusset slipsene deres. John Cage besøkte også Musikkhøgskolen og utfordret den seriøse musikken med sine "chance-operations". Disse gjestene virket svært inspirerende på det eksperimentelle kunstmiljøet. Det ble også eksperimentert med teater, spesielt med happeninger på Club 7 i Oslo. Der arrangerte også musikkprofessoren Kjell Skylstad happeninger i dada- og surrealistisk ånd.
Performance har vært vanskelig å anerkjenne av kunstinstitusjonene, p.g.a. performancens hybriditet og flyktighet har dokumentasjon for ettertiden blitt mangelfull. Gjenfortellingen av verkene har vært levende, slik har noen performancer overlevd som myter.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Fra Willibald Storns Coca Donald Samfund ikke ta meg, UKS, 1969. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Billedkunsten i Norge ved overgangen fra 50- til 60-tallet var sterkt preget av hegemoniet det lyrisk abstrakte maleriet innehadde. Mange av de yngre kunstnerne oppfattet nok situasjonen som temmelig søvndyssende. Norsk kulturliv var voksent tekkelig og betryggende konservativt. Rocken hadde ennå ikke fått fotfeste i Norge.
Inspirert av happenings i USA på slutten av 50-tallet tok europeiske og etterhvert også norske kunstnere live-former i bruk utover 60-tallet. Som en motreaksjon til det borgelige maleriet og det som ble oppfattet som en kommersialisering av kulturen i sin helhet brukte kunstnere seg selv og gjorde kunstverk som bare eksisterte der og da. Formen kunne være opptredener ved utstillingsåpninger, politisk motiverte aksjoner eller happenings hvor ulike kunstnere deltok.
Ungdomsopprøret var i emning. Det var viktig å bryte normer, trenge seg ut av former og provosere frem kommunikativ friksjon. Performance ga muligheter for kunstnere med "uklare" ståsteder, men også plass til teatrale filledukker og politiske agitatorer.
Performance har gitt muligheter for direkte reaksjon, mot kunst, kultur, samfunn og natur. Møtet med publikum ble direkte, i motsetning til den distanserte formen som tradisjonelle kunstobjekt representerer. Handlinger utfordrer publikum og kunstneren utsetter seg selv for en grensebrytende erfaring.
|
|
|
|
|
|
|
|
Kjartan Slettemark som puddel, 1975.
|
|
|
|
Kjartan Slettemark gjorde i 1967, etter mange års eksil i Sverige, det som kan betegnes som den første performancen i Norge. Ved åpningen av Høstutstillingen satt han på et bjørneskinn utenfor Kunstnernes Hus i rosemalte Levis-klær og la kabal med fem tusen Mao-kort. Han var tilbake igjen som puddel på Henie Onstad Kunstsenter i 1975. I siste halvdel av60-tallet fortsatte Kjartan Slettemark intenst med sine rituelle performancer, nærmest sjamanistiske seanser. Senere kom høydepunkt som okkupasjonen av Moderna Museet i 1970 og reisen til USA i 1975 med et pass hvor passbildet var en blanding av ham selv og Richard Nixon. Kjartan Slettemark klarte i sin tid å forene politiske, om enn anarkistiske, budskap med kunstnerisk magi.
Når Willibald Storn og andre fra Skippergatamiljøet i Oslo demonstrerte mot opprettelsen av Henie Onstad Kunstsenter under et debattmøte i 1968 tok det form av en performance. Per Kleiva bjeffet som en borgerskapets (u)lydige hund, mens Storn viste frem pikken sin. Noen sier han lot den pisse som en pissende sigar i et askebeger på Høvikodden. Reaksjonen mot kunstsenteret var sikkert berettiget ut fra frykten for en ytterligere borgeliggjøring og kommersialisering av billedkunsten.
Henie Onstad Kunstsenter kom derimot også til å være det viktigste stedet for internasjonal og eksperimentell kunst i Norge. Per Kleiva stilte ikke ut der før i 1984.
Flere utstillinger mot slutten av 60-tallet tok form av happenings. F.eks. Willibald Storns Coca Donald Samfund ikke ta meg (UKS, 1969) og Gruppe 66´ sex og samlivsutstilling (Bergen Kunstforening,1966).
Syntesetankegangen på 60-tallet, med møtende kunstarter og den synergieffekt det ga ble betydelig dempet av en fremvoksende politiske korrekthet som preget hele kulturlivet på 70-tallet. Likevel har energien fra aktivismen på 60-tallet åpnet opp for alternative arbeidsformer blant kunstnere i Norge.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Willibald Storn, Labyrinth Press, 1989
Kjartan Slettemark, katalog, Trondhjems Kunstforening, 1982
British Links, katalog, f.u.s.k., 1999
Performance - bare et kunstuttrykk?, Anne Karin Jortveit, Morgenbladet 31.12.99
Samtale med Arild Boman
(Se forøvrig intervju hos Kunstnett Norge: Arild Boman - kunst via hullkort og satelitt)
Send gjerne respons, tips eller opplysninger til "Norsk performance", norskperformance@kunst.no
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Søssa Jørgensen (f.1968), billedkunstner og produsent. Har arbeidet med performance både solo og sammen med gruppen Eriksen/Fremme/Færøy/Jørgensen, samt i Buckle Bunnies som er Siri Austeen og Søssa Jørgensen. Hun er også medredaktør i http://www.ballongmagasinet.com
Geir Tore Holm (f.1966) er billedkunstner og skribent.
Han har gjort soloperformancer, f.eks. The Burger King (1995) og Are you still my friend? (1999) og i Geir Tore Holm Christmas Show og Geir Tore Holm Band
|
|
|
|
|
|
