Fra: Kunst og Kultur, nr.2 1989 Av:Sigrid Rømcke Thue
Aase Gulbrandsen:
En kunstner med mange ansikter
Aase Gulbrandsen hører ikke til de kunstnere som skaper blest om egen virksomhet. Stillfarende har hun vandret sine egne stier, upåvirket av tidens strømninger og uten a skjele til andre, trofast mot det opprinnelige i sitt eget talent. Det varte imidlertid lenge før dette skulle komme til uttrykk. Født i 1927 gikk hun den vei som var ventet av en pike av hennes generasjon. Hun tok sekretærlinjen på Oslo Handelsgymnasium, arbeidet en tid pa et fabrikkontor og var siden i en arrekke ansatt som sekretær i et rederi.
Som ung hadde Aase Gulbrandsen liten tilknytning til kunst. Det var lenge en fremmed sfære for henne. Men hun tegnet alltid og følte etterhvert en dragning mot kunstnerisk skapende utfoldelse. Vel 30 ar gammel begynte hun a tegne akt på Bjarne Engebrets malerskole om kvelden. Av ham lærte hun a bruke øynene, men hun vek tilbake for den teoretiske side av undervisningen og sluttet etter en tid. Noen maneder hos Engebret er alt Aase Gulbrandsen har mottatt av undervisning. Hun forble en søndags- og ferietegner nesten helt til hun som 40-åring debuterte på Høstutstillingen. Sin første separatutstilling hadde hun i Kunstnerforbundet i 1970. Den ble velvillig mottatt av et par av kritikerne, men ingen forhåpninger ble uttrykt.
Det virkelige gjennombrudd kom fire år senere. « Med denne brede mønstringen i Kunstforeningens tre indre saler trer en betydelig kunstnerinne frem kultivert og sikker i sin form,» skrev Erik Egeland. (1) Det lå en lang kamp med stoffet forut for denne anerkjennelse. I akvareller og pasteller hadde hun fra et noe forsiktig naturalistisk utgangspunkt arbeidet seg frem mot en strammere uttrykksform. Men det var den svarte kullstiften som skulle forløse hennes kunstneriske evner. I kullet kombinerer hun artistisk følsomhet med en spontan arbeidsform. Raskt, men konsentrert gar hun til verks, uten noen fastlagt plan. Aase Gulbrandsen bygger ikke sine bilder bevisst opp, hun driver hverken formale eller tekniske eksperimenter, men lar seg lede av det hun intuitivt føler er det riktige for henne.
Aase Gulbrandsen har like til det siste helst arbeidet ute, i vær og vind, direkte overfor motivet. Når noe i det ytre korresponderer med noe i hennes eget sinn, settes prosessen i gang. Slik blir hennes bilder like meget uttrykk for en indre som en ytre opplevelse. Det er selve essensen, det stemningsbærende, hun søker å formidle. En slik spontan arbeidsmåte rnå uvegerlig føre til vekslende resultater. Faren for bomskudd vil alltid være tilstede, og Aase Gulbrandsen unngår den naturligvis ikke. Men når hun lykkes, når hun virkelig treffer, kan det bli bilder av fascinerende karakter.
Mens Aase
Gulbrandsens tidligste arbeider i kull er strektegninger, ble hun etterhvert
i stigende grad opptatt av flate og valør. En tiltagende abstrahering
fant sted samtidig som det kom inn et element av poesi. Ved inngangen
til 70-årene stod hun frem som en moden kunstner, og utover i tiaret
skapte hun noen av sine fineste arbeider. Med stor følsomhet utnytter
Aase Gulbrandsen kullets muligheter. Det ser ut til at et opphold i Syd-Frankrike
1 1972 utløste nye, skapende krefter i henne.
fig. 1: Fra Renoirs have 1972
I kulltegningen Fra Renoirs have (fig. 1) nådde hun frem til en større grad av frihet. Det er et helstøpt arbeide, men eier samtidig skissens friskhet. Med nervøs uro formidles oliventrærnes flettverk av stammer og grener i en rastløst vibrerende strek. I dette virvar av strekers brutte forløp og hvite flekkers dans over papiret oppstar en rytmisk spenning. De enkelte elementer glir over i hverandre.Ved enkle perspektiviske midler trekkes blikket, som gjennom en portal, innover i bildet, forbi trærnes hissige vertikaler mot et vagt antydet hus. Det er en kombinasjon av myndighet og følsomhet, av rom og rytme som gir bildet et sitrende, suggestivt liv.
Dette hemmelighetsfulle og mystiske er noe nytt som siden skulle bli et viktig trekk ved Aase Gulbrandsens kulltegninger. Abstraheringsprosessen forsterkes slik at man ofte bare aner synsopplevelsen. Men det forhindrer ikke at hun også kan lage bilder der det figurative utgangspunkt er åpenbart. Valørene får økende betydning, etterhvert anvendt med større kontraster. Bildene blir mer organiserte. Arbeider med en rolig, meditativ karakter veksler med dynamiske og mer kompliserte. Denne pendlingen i uttrykksform, også innenfor en relativt begrenset periode, er et særtrekk ved Aase Gulbrandsen. Likevel bærer alt hun gjør hennes eget umiskjennelige stempel.
Fig. 2: Minner 1974
Minner (fig. 2) er et godt eksempel på den sammensmelting av en ytre og en indre opplevelse som er så typisk for Aase Gulbrandsen. Fra et rom uten faste grenser får man et gløtt ut av et vindu. Ute - inne, alt glir over i hverandre i følsomt artikulerte flater og vagt antydende streker. Man aner knapt det figurative utgangspunkt. Det tørre kullet gir en viss transparent virkning slik at man fornemmer det ene lag over det andre. Med sikker sans for valører, fra det helt hvite til det helt svarte, oppnår hun et rikt nyansert uttrykk. I møtet mellom det lysfylte, luftige og det mørke, hemmelighetsfulle oppstar en romopplevelse av poetisk karakter. Det er ikke mange bilder i hennes produksjon som mer dekkende gir uttrykk for hennes egenart enn nettopp Minner. Her er stillhet og inderlighet, uten uttalt symbolikk. Likevel føler man at dette gåtefulle bildet er bærer av et stemningsinnhold av symbolsk karakter. Selv har kunstneren uttalt at hun legger meget i sine bilder, men stanser før det blir for åpenbart.
Med sin store tekniske dyktighet og sin særegne bruk av stiften i et rikt register av valører tilfører Aase Gulbrandsen sine kullbilder fascinerende maleriske kvaliteter. Ved siden av Håkon Bleken er det knapt noen norsk kulltegner som i nyere tid har oppnådd sa overbevisende resultater med den maleriske bruk av kullet. De kan nok ha enkelte trekk felles, men ulikhetene mellom dem er store. For mens Blekens bilder blir til gjennom en møysommelig teknisk prosess og er bygget opp med vekt pa den formale konstruksjon, nærmer Aase Gulbrandsen seg verket mer spontant. Begges arbeider kan ofte oppfattes som personlige betroelser, men er av temmelig ulik karakter. Mens hans kan være relativt enkle a tolke, er hennes langt mer dulgte og gåtefulle.
Ved midten av 70-årene finner det sted en sterk forenkling i Aase Gulbrandsens kullbilder. Motivene, som oftest landskaper og dyr, fanges inn i noen få karakteriserende streker. I 1975 tegnet hun Kristus i Urnes, en serie på 30 bilder sprunget ut av opplevelsen ved møtet med stavkirkens middelalderskulptur. Slike sener er karakteristiske for Aase Gulbrandsens arbeidsform. Det dreier seg ofte om et stort antall bilder som kan bli til i løpet av et døgn, noen dager, uker eller endog år. I tegningen av korsfestelsesgruppen utelater hun som oftest Maria- og Johannesfigurene, sløyfer korset og konsentrerer seg om Kristusskikkelsen med en understrekning av figurens egen korsform. I en kombinasjon av frihet og presisjon og med en streng økonomisering av virkemidlene griper hun det essensielle i motivet med noen få streker. Antydende og med stor vekt pa strekens egenverdi oppnår hun et intenst, fortettet uttrykk. Skikkelsen fremstår som immaterialisert samtidig som den nok også kan oppfattes som et symbol på det ensomme, lidende menneske. Bildene er meget forskjellige. Felles for dem er den store enkelhet og den sterke aksentuering av skikkelsens hovedform. Den mest ekstreme forenkling finnes i seriens første bilde (fig. 3).
Fig. 3: Kristus i Urnes 1 1975
Med en antydende Giacometti-beslektet strek og vekslende trykk på kullstiften blir figuren nærmest stående som et magisk tegn pa den hvite flaten. Etterhvert får skikkelsen noe mer substans, men er stadig sterkt forenklet og sammenfattet.
Fig. 4: Kristus i Urnes XIX 1975
I den tegningen som er nr. 19 i rekken (fig. 4), er Johannes-figuren svakt indikert til høyre. Kristusskikkelsen fyller nesten hele arket. Med en vag antydning av selve korset betones bildets midtakse. Skikkelsen er fremstilt slik den oppfattes nedenfra: halvt hengende', halvt svevende høyt oppe. Djervt, men samtidig følsomt former Aase Gulbrandsen legemet i en huggende rytme. Med en kraftig markering av de enkelte hoveddeler holdes kroppen fast i en svak bue som krones av det lett frembøyde hode. Armene, med en antydning til knekk i albuene, reduseres til en enkel strek. Med sin sterke konsentrasjon får krusifiksene et betagende uttrykk. Det er som om kunstneren når inn til selve kjernen og viser oss hva hun har sett.
Disse arbeidene, hvor motivet nærmest sammenfattes til kalligrafiske tegn, er beslektet med kulltegninger Aase Gulbrandsen laget i 1979, nesten nonfigurative i sin karakter, og med oljepasteller fra 1988 hvor skrittet over i det nonfigurative er endelig.
Fig. 5: Stavkirke V 1972
Stavkirker er et tilbakevendende motiv i Aase Gulbrandsens kulltegninger. Stavkirke V (fig. 5) er et av de første bildene hun laget i denne gruppen. Fra et tilnærmet naturalistisk utgangspunkt gjennomgår seriens kirker en abstraheringsprosess. Aase Gulbrandsen gir ikke noen sammenfattende arkitektonisk karakteristikk. Det er kirkehusets hovedform, med det rikt fasetterte spill av takplan, som opptar henne. Etterhvert løser hun bygningen opp. Grensene blir vage. Hun fremhever enkelte bygningsdeler, mens andre bare antydes eller sløyfes. Mens hun ellers understreker kirkens veitikalitet, betoner hun i det avbildete eksempel snarere det horisontale. Motivet samles i en stor korsform med sentrum litt ute av bildets midtpunkt. Blikket trekkes mot et lite, hvitt kors midt i den store hovedformen. Veggen er bare svakt indikert. Takrytteren med sitt spir har fått en diffus utforming, mens de store hovedplanene markeres. Karakteristiske trekk som arkenes kors og gavlenes dragehoder poengteres. Bislagene og en av svalveggens glugger fremheves. Slik danner de enkelte bygningsledd bildets elementer. Med en malerisk bruk av kullet i følsomt artikulerte flater settes det dramatisk svarte opp mot noen ganske få gra valører og papirets egen hvithet, spenningsfylt og poetisk pa samme tid.
Fig. 6: Fra en stavkirke 1978
Etter å ha konsentrert seg om oljepastell og oljemaleri i 1976 og -77 finner Aase Gulbrandsen frem kullstiften igjen og tar stavkirkemotivet opp til ny behandling. Hun forsterker abstraheringsprocessen henimot det nonfigurative, og bildene får en mørkere og mer ekspressiv karakter. Det vertikale betones ytterligere. Denne utviklingen illustreres godt ved Fra en stavkirke (fig. 6). Her er bygningskroppen transformert til det nærmest ugjenkjennelige. Motivet er holdt sammen i en stor hovedform som dekker nesten hele arket i en svungen, oppadstrebende bevegelse understreket av kullstiftens lange sveip. Her er et sammenfattet uttrykk for kirkebyggets dynamikk og mystikk hvor man bare såvidt aner takenes takkede form. Kun noen striper av lys bryter igjennom dette nesten ugjennomtrengelige mørke. Det er på samme tid noe himmelstrebende og jordbundet i de store, dypstemte flatene som griper over i hverandre. Bildet har en voldsom, dynamisk kraft, og det er vel neppe noe annet bilde i Aase Gulbrandsens kunst som eier en slik monumentalitet som dette.
Denne kamp mellom lys og mørke som man fornemmer i sa mange av kulltegningene mot slutten av 70-årene med store svarte flater gjennomboret av lys, finner sitt siste utttrykk i det svære nonfigurative bildet til Politiskolen i Oslo 1979 (2), hennes eneste dekorative oppgave. Med det har hun løpt linen helt ut. Interessen føres fra valør og flate over pa streken. Hun tar opp igjen sine «tegn», nå ytterligere abstrahert, og utover i 80-årene lager hun en rekke sterkt forenklede tegninger av interiører, figurer og dyr karakterisert med noen få raske, nervøse streker. I sine seneste arbeider griper hun tilbake til «tegnene» igjen, samler dem i store ekspressive knipper mot papirets svære, hvite flate i et oppdrevet, helt nonfigurativt formspråk.
Aase Gulbrandsens navn assosieres gjerne med hennes arbeider i kull, det område hvor hun lenge oppnådde sine mest overbevisende resultater. I tillegg har hun laget blyanttegninger av blomster, blad og interiører, lysfylte impresjoner formidlet med en var, presis strek.
Svart/hvitt - bildenes dominerende plass kan lett skygge for det faktum at hun samtidig også har arbeidet med farger. Stadig vender hun tilbake til pastellteknikken der hun fra en noe forsiktig fargebruk etterhvert utviklet større koloristisk dristighet. Forløsningen skjedde i 1980 med en rekke arbeider der hun samler motivet midt i billedflaten og lar store deler av den sta udekket. Det er glade landskapsimpresjoner med en flyktig, poetisk karakter. Etterhvert fyller hun som oftest hele arket, og arbeidene får et mer ekspressivt uttrykk. Flate settes opp mot flate. Elementene glir over i hverandre. Slik får hun gjennom fargen uttrykt noe av det samme som hun tidligere oppnådde ved sin maleriske bruk av kullet.
Fig. 7: Ved foten av det blå fjellet 1983
Ved foten av det blå fjellet (fig. 7) hører til en serie pasteller unnfanget i løpet av noen høstdager på Blåsen i Oslo. Motivet selv har vært av underordnet betydning. Det er fargen som er det bærende element, og bildet er blitt til på dens premisser. Her er en oppløsning av formene og av grensene mellom de enkelte fargeplan. Hus og landskap, landskap og himmel flyter over i hverandre. Alt uvesentlig utelates. Bare enkelte arkitektoniske detaljer registreres med raske tegn som har en fargebærende funksjon. De store flater brytes av et flimmer av nervøse streker. Heftigheten i foredraget og fargenes intensitet gir bildet et dramatisk uttrykk sprunget ut av den umiddelbarhet overfor motivet som er så typisk for Aase Gulbrandsen. Det er et arbeide som ved sin oppløste struktur, sin koloritt og sitt stemningsmettede uttrykk kan lede tanken hen mot Oluf Høsts alderdomsbilder.
At Aase Gulbrandsen er en fin kolorist viste hennes utstilling i Galleri Dobloug 1987 med pasteller fra 80-årene, de seneste arbeidene hovedsakelig landskapsskildringer. Her ga hun en fortettet tolkning av natur i skiftende stemninger, av og til lynsk, av og til dramatisk, med fargen som det stemningsbærende element. Også i enkelte av disse arbeidene kunne man fornemme et visst slektskap med Oluf Høst, koloristisk og stemningsmessig kanskje også med Alexander Schultz. Men hennes bilder er mindre strukturert enn hans.
De nære omgivelser danner ofte utgangspunkt for Aase Gulbrandsens arbeider. Sentralt blant disse står hennes interiører. Det er et tema hun stadig vender tilbake til, bade i kull og vanlig pastell, men fremfor alt i oljepastell, som fra midten av 70-årene inntar en stadig bredere plass i hennes produksjon. I disse bildene viser hun stor frihet i forhold til det konkrete utgangspunkt. Det er ikke rommet som rom hun er opptatt av - det antydes knapt - men samspillet mellom de enkelte objekter som billedelementer. På det vis kan arbeidene like meget få karakter av stilleben. Det er de helt grunnleggende gjenstander Aase Gulbrandsen kretser om: seng, bord, stol, ovn, dør og vindu. Tingenes identitet er ofte bare antydet. De kan være fordreiet og rykkes ikke sjelden ut av korrekt perspektivisk sammenheng. En seng eller en sofa som stadig går igjen, trekker pa en suggestiv mate tilskuerens blikk innover i bildet. Her er aldri figurer. Det er noe asketisk over disse rommene, en spenningsfylt stillhet, noe dramatisk fortettet som i et scenebilde eller en fengselcelle.
De fleste av interiørene er blitt til i serier hvis motiviske utgangspunkt er det samme, men hvor tolkningen stadig varieres.
Fig. 8: Seng og stol i rødt rom 1983
Seng og stol i rødt rom (fig. 8) er fra en slik sene. I denne utgaven formidler kunstneren øyeblikkets inntrykk med en djerv, spontan strek. Her er en kraftig markering av rommets hovedelementer, med unntak av bordet som bare såvidt antydes på den store, hvite flaten midt i bildet. Der står en bukett blomster som med sin sentrale plassering fanger tilskuerens oppmerksomhet. Øyet drages også mot den røft fremstilte sengen, som likesom krenger over til siden og på en suggestiv måte leder blikket innover i bildet. De døde ting får liv. Friheten fra perspektiviske regler, den ekspressive strekføringen, de kraftige fargene og den sterke artikulering av flatene i rute- og stripevirkninger - alt bidrar til det bevegede uttrykk. Samtidig holdes bildet sammen med et sikkert grep.
Arbeidet har likhetstrekk med Ludvig Karstens maleri Likværelset fra 1907(3). Elementene og deres innbyrdes fordeling i billedflaten er så å si den samme. Men hos Karsten er bord og pinnestol, som har den samme sentrale plassering som hos Aase Gulbrandsen, trukket helt tilbake til vindusveggen. På sengens plass er en likkiste som også på en suggererende måte nærmest suger blikket innover. Men i motsetning til Karstens bilde, hvor det dramatiske uttrykk skapes ved komposisjonens strenge enkelhet, dannes det hos Aase Gulbrandsen ved enkeltelementenes urolige artikulering. Det er en tolkning som med sin uttrykkskraft peker fremover mot hennes seneste arbeider.
l noen av Aase Gulbrandsens bilder kan man finne visse likhetstrekk med enkelte andre nålevende kunstneres verker. Men egentlig har hun en temmelig isolert posisjon. Denne uavhengighet i forhold til samtidskunsten har, sammen med mangelen på teoretisk utdannelse, gitt henne en frihet som på mange måter kan ha vært en styrke.
Aase Gulbrandsens produksjon lar seg ikke inndele i avgrensede perioder. Gjennom hele hennes virke er det en stadig veksling mellom ulike teknikker og samtidig en ustanselig pendling mellom forskjellige uttrykksformer. Dette bør ikke oppfattes som kunstnerisk vingling, men snarere som reflekser av svingninger i hennes eget sinn. Det er en indre sammenheng i disse høyst personlige arbeider, skapt med var umiddelbarhet og intens konsentrasjon.
Som tegner har Aase Gulbrandsen utelukkende beskjeftiget seg med den frie kunst. Med en bredde og variasjon som få andre har hun dyrket mediet som selvstendig uttrykksform og derved bidratt til å høyne tegnekunstens posisjon i Norge.
Noter
1. Aftenposten 1.2. 1974.
2. Gjengitt i Kunst, Oslo 1983, nr. 1, s. 17.
3. Res A 77, gjengitt i Arne Eggum: Rolf E Stenersens gave td Oslo by - Akersamlingen Oslo 1974, s. 67.
Interiørarkitekt NIL Sigrid Rømcke Thue (f. 1937) arbeidet for Norsk Kunstnerleksikon 1980---86.