Inanna

- himmelens og jordens dronning

Inanna. himmelens og jordens dronning. Oversatt av Terje Johanssen
Gyldendal 2000

Omtalt av Rune Kristiansen, hovedfagsstudent i antikkens historie

Gyldendal forlag har den siste tiden høstet kritikk for sin gammelmodighet; for sin satsning på det trygge. Eldre, etablerte forfattere har lenge frontet dette ærverdige forlaget, og litteraturkritikernes krasse innspill har til tider vært berettiget. Derimot glemmer man ofte de mindre utgivelsene; litteraturen og poesien som treffer de få, men som så absolutt er nødvendig i dagens samfunn som ofte higer etter det moderne og nyskapende.

I "Gyldendals serie for gjendiktninger", hvor bl.a. Tor Ulven bidro i 1985 med sin gjendiktning av Rene Char (Raseri og mysterium), foreligger nå Inanna. Himmelens og jordens dronning. Dette er på ingen måte en ny bok. Originalen kom først ut i 1983, og nå har altså Terje Johanssen oversatt tekstene til norsk etter en amerikansk sam- og oppdiktning av folkloristen Diane Wolkstein og sumerologen Samuel Noah Kramer (Inanna, Queen of Heaven and Earth: her Stories and Hymns from Sumer). Disse forfatterne plukket ut kildefragmenter som utgjorde et tekstfellesskap der innholdet hadde til hensikt å vise gudinnens ulike aspekt.

Hvem var Inanna? For over 5000 år siden, i det området grekerne kalte Mesopotamia og som i dag omfatter Irak, startet utviklingen av en særegen kultur som nesten var ukjent for oss før arkeologiske utgravninger startet i forrige århundre. En av de eldste byene i dette området var Uruk, Inannas by. Vi kjenner til Inanna fra kilder nedtegnet ca. 3100 år før vår tidsregning, og hun tolkes ofte som et symbol for velferd og rikdom. Ikonografiske kilder viser ofte Inanna ikledd hatt med korn; et tegn på hennes status som guddom. De mesopotamiske gudene bar alltid dette eiendommelige hodeplagget. Dessuten fremstilles hun med en rekke ulike attributter og elementer som uttrykker sider ved hennes karakter. Hun er himmelgudinne (stjerne) og gudinne for krig (våpen), men knyttes også til fruktbarhet (planter med knoppskudd). Dog, Inanna er i fremste grad forbundet med kjærlighet og dens erotiske side, og hun erklærer åpenlyst sin kjærlighet til heltekongen Gilgamesj: "Bli min gemal, gi meg din sæd" (Seyersted, P. Gilgamesj. Han som så alt. Oslo 1987). Selv om Gilgamesj avviste Inanna var det henne som "fikk verden til å leve", noe som symboliseres i forelskelsen og erotikken i Myten om Inannas og Dumuzis frieri:

Inanna talte:
….
Mitt skjød, krukken,
Himmelbåten,
er ivrig som nymånen.
Mitt upløyde land ligger brakk.

Hva med meg, Inanna?
Hvem vil pløye mitt skjød?
Hvem vil pløye mitt berg?
Hvem vil pløye min fuktige mark?

Hva med meg, den unge kvinnen,
hvem vil pløye mitt skjød?
Hvem vil sette oksen dit?
Hvem vil pløye mitt skjød?

Det erotiske aspekt ved myten er mer enn åpenlyst, og Dumuzi, fruktbarhetsguden, har fått Inanna til å svulme av fryd. Men Dumuzi, også kjent som Tammuz, dør. Dermed stopper all vekst, men med hans gjenoppstandelse kommer påny fruktbarheten tilbake. Dette feires så i et hellig ekteskap, hieros gamos, som symboliserer balansen i naturen. Et liknende bilde gjenspeiles også i den egyptiske myten om Isis og Osiris, og var et helt sentralt aspekt i en verden der en god innhøsting var et spørsmål om liv og død.

Det er alltid en tvetydighet knyttet til Inanna, og i mytene om henne ser vi gudinnen på en hvileløs vandring. Hennes liv er preget av kjærlighet og hat, mellom himmel og død, mellom krig og kultur. Hun stod menneskene nær i tre tusen år, men ble borte idet kulturen døde bort og andre guddommer overtok hennes mektige posisjon. Menneskenes tanker og følelser var, og er kanskje ennå, de samme.

I denne utgivelsen foreligger ikke fullstendige myter, men bruddstykker av ulike nedtegnelser. Skriverne i Mesopotamia hadde derimot en status som vismenn, og deres kunnskap om de mytiske fortellingene benyttet de seg av når de skrev. Det kan stilles spørsmål ved deres verdi som historisk kildemateriale, men kanskje viktigere reflekterer disse eldste mytene på mange måter en religiøs tenkning i et samfunn og en tid der religion var et rammeverk for selvforståelse.

Er disse tekstene relevante for vår tid? Undertegnede mener så absolutt at det er tilfellet. Inannas tvetydighet og hennes søken etter helhet tross indre motpoler, viser på mange måter det universelle ved menneskeindividet. Terje Johanssen sier selv i forordet (side 8):

Å grave ut og lese mesopotamiske tekster slik vi leser de greske, keltiske, sarasenske, kan selvsagt være, som det sies, å granske seg selv, men det kan også være å vise at det er noe vi ikke kan forstå, noe nesten utenfor vår begrepshorisont, men som finnes der som mulighet, som kunst og undring:

Slik fremstår tekstene både som skjulte kulturhistoriske diamanter og som dagsaktuell poesi.

Inannas aspekter i denne samlingen redigeres til en slags biografi, uten at dette nødvendigvis bringer oss nærmere en komplett forståelse av gudinnen. Vi møter den unge Inannas usikkerhet i Huluppu-treet, den gifteklare i Inannas og Dumuzis frieri, hennes politiske egenskaper uttrykkes i Inanna og Visdommens Gud, kunnskapstørsten i Inannas nedstigning, og til sist fremstilles gudinnens storhet i de syv hymnene viet henne.

Ulla Heli, cand. philol. i religionshistorie, har skrevet etterordet i denne utgivelsen. Med hovedfag i mesopotamisk mytologi gir hun, med konsis penn, leseren et innblikk i det mesopotamiske samfunn og deres gudeverden. Dette gjøres uten å overtolke tekstene, som er sterke nok til å stå på egne ben nærmere 5000 år etter at de ble nedtegnet for første gang.

Publisert 9. april 2000